Historikk

Herunder bringer vi en artikkel skrevet av Tone Kolnes for en bok om de forskjellige hesterasene og deres foreninger i Norge. Boken skal gis ut i høst av Norsk Hestesenter.

Islandshesten
Islandshesten kom inn i den norske hesteverdenen i begynnelsen av 1960-årene. Bortsett fra sporadisk og uregistrert import i begynnelsen av forrige hundreår, var importen av to islandske hopper, Skjóna og Trinsa, begynnelsen på en eventyrlig historie som etter hvert ble til Norsk Islandshestforening med flere tusen medlemmer og mange tusen renrasede, registrerte hester i den norske stamboka.

Dette kapittelet kan bare bli en overfladisk fortelling om islandshestens bakgrunn i hestehistorisk sammenheng, og en meget forkortet gjenfortelling av islandshestens historie i Norge i ”nyere tid”.

Litt om islandshesten og dens egenart:

Opprinnelse
Hesterasens opprinnelse kan sammenfattes kort ved å referere til vikingenes bosetning på Island før år 1000 og de mange hestene de brakte med seg på flyttelasset. På Island fantes det på den tid i alle fall irske munker som levde der som flyktninger og de hadde også hester med seg på øya. Som de fleste kjenner historien så overtok vikingene det nye landet og om munkene forsvant, så er det overveiende sannsynlig at deres hester ble igjen og derav har etterlatt noen gener i den islandske hest. Til tross for mulige forsøk på å krysse inn ”nytt blod” i rasen, regnes islandshesten i dag for å være renavlet i over 1000 år.

Egenart
Som følge av sitt opphav som ”liten vikinghest”, sin oppvekst på en liten karrig øy i Nord Atlanteren, og islendingenes målbevisste utvelgelse gjennom mange hundreår, er islandshesten i dag en forholdsvis liten kaldblodshest (normal mankehøyde er 135 – 145 cm), sterk, utholdende og nøysom, med stor fargevariasjon og med en tykk, vannavstøtende pels om vinteren. Islandshesten har, som eneste europeiske hesterase, 5 atskilte gangarter; skritt, trav, galopp, tølt og pass.

Avlsarbeid og samarbeid på verdensbasis
Islandshesten forekommer i mange variasjoner, fra de meget villige og talentfulle konkurransehester til rolige familiehester. Vilje og gemytt har vært et viktig element i utvelgelse av avlshester ved siden av foredling av de 5 gangartene, med stor vekt på de særegne gangartene tølt og pass. Islendingene systematiserte tidlig et bedømmelsessystem og har arrangert offentlige kåringer i mange årtier. Det islandske systemet med en spesifisert standard og med godt beskrevne bedømmelsesregler danner i dag grunnlaget for kåringsbedømmelse av islandshester i ”hele verden”. Systemet innebærer en indeksvurdering, BLUP, som behandler opplysninger om arvelige egenskaper fra mer enn 100 000 individer. Resultatene fra BLUP vurderingen samt registreringen av de fleste islandshester i Europa, Canada og USA, er samlet i en av verdens største databaser for hest, World Fengur.

De islandske gangartene
Som ridehest er islandshesten unik, med sin gode vilje, sitt gode gemytt og gangartene tølt og pass. Det målrettede avlsarbeidet har ført til at en gjennomsnittlig renavlet islandshest har gangarten tølt og svært mange også har pass.
Vi har gjennom billeduttrykk og skriftlige kilder fra tidlig middelalder mange bevis for at den vanlige europeiske hest opprinnelig hadde tølt. Island, som i århundrer har vært veiløst i store deler av året har av nødvendighet oppskattet en slik ridegangart. Ridning var inne i landet ofte den eneste reisemåte og vi kan takke disse omstendighetene for at tølt som gangart ble bevart på Island til tross for at den i Europa for øvrig ble ”foredlet bort”.
Tølt er en firtaktig gangart uten svevmoment, som på en rolig familie eller turhest gjør hesten utrolig behagelig å ri. På en talentfull og veltrent konkurransehest, kan tølt ris i ”alle tempi” og i en flott holdning og med høye frambens-bevegelser. Tølt blir i konkurranser bedømt etter takt, form og tempo, samt selvsagt, temposkiftninger.

Pass (på islandsk Skeið) er en totaktig gangart med svevmoment der samsidige ben flyttes fram samtidig. Pass er kjent som konkurransegangart helt fra vikingenes tid og vi har mange historier som forteller om kappestrid på ”skeidvollen”. Pass i veddeløpstempo kan være raskere enn galopp og i dagens konkurranser med islandshest forkommer både veddeløp på tid og konkurranser med bedømmelse av både form og tempo.
Pass i sakte tempo er ikke ønskelig.

Hesten på Island i dag
Hestepopulasjonen på Island varierer fra år til år mellom 60 000 og 80 000 individer. Tendensen i de senere år er at antallet er synkende mens kvaliteten er i framgang. Hesten er fremdeles viktig for islendingene både som husdyr og venn. Ridning er den nest største idrett på Island (etter fotball) og avl av ridehester er en viktig del av landbruket. Eksporten av ride- og avls-hester til utlandet er betydelig.

Islandshesten i Norge

De første importene
Ingebjørg Helkås (Vaa), kom i 1959, hjem til Norge etter å ha arbeidet på Island. Hun brakte med seg 2 hopper som hun etter ankomsten til Stavanger, red i 14 dager over fjellet, hjem til Telemark. Dette var opptakten til, først og fremst hennes egen, fremdeles aktive, islandshestavl, men også begynnelsen til et samarbeid med andre islandshestinteresserte.
Etter hvert ble flere hester importert, først og fremst fra Danmark, men i 1968 og 1969 tok både Andreas Mauseth og Rolv Inge Reinertsen hester inn fra Island.
Fra og med 1971 ble karantenekravet frafalt for hester fra Island av den grunn at det ikke fantes kjente smittsomme hestesykdommer der. Importører, ofte privatpersoner som hadde plukket seg ut en hest på Island, men også profesjonelle ”hestehandlere” måtte søke landbruksdepartementet om tillatelse, men importsøknadene ble sjelden avslått. Etter at EØS avtalen var inngått, ble all import av hester pålagt en avgift. En landbruksavtale mellom Norge og Island har tross denne ført til at 200 hester i året kan importeres fra Island uten denne avgiften. Importørene søker hvert år om å få del i denne kvoten og departementet fordeler disse tillatelsene.
Importen av hester fra Island har hele tiden økt og i enkelte år har det blitt importert godt over 200 hester, først og fremst ridehester for videresalg, men også gode avlshester.

Avl i Norge
Flere renrasede hingster født enten i Danmark eller på Island var i brukt i 60-åra, noen av disse var aldri stilt til kåring. Registreringsnummer 1,Teitur fra Reykjum, kom til Norge i 1963 og minst 8 avkom ble registrert etter ham. Etter hvert fikk rasen utstillingsrett og på Søve i Telemark, ble Glóblesi fra Þoreyjarnúpi kåret i 1971 og fikk stamboknummer 1.
Fra denne første tiden, med renavl som et av de høyeste avlsmålene, har avlsmålene og kårings reglene endret seg og i dag stilles det høye krav til en hingst som skal godkjennes for avl i Norge. Det norske avlssystemet har hele tiden bygget på det islandske og i mange år ble det i stor grad brukt erfarne dommere fra Island. Med god hjelp fra Island ble norske dommere kvalifisert og Gertrud Röhne, Ingebjørg Helkås og Reidar Johnson var våre første nasjonale dommere.
I dag er det norske kåringssystemet helt identisk med det internasjonale og hestene bedømmes av internasjonalt sammensatte dommerteam som er internasjonalt sertifiserte.
Avl av islandshest i Norge i dag er omfattende i antall og av en meget høy kvalitet.
I 1970-åra ble det importert gode avlshester fra Island, først og fremst hingster og mange hoppeeiere har vært kvalitetsbevisste i valg av hingst. Den store avlsframgangen kom med en økende interesse for også å importere virkelig gode hopper. Mange norskavlede hester rangerer høyt i den internasjonale BLUP vurderingen. Mange av de beste konkurransehestene i Europa er avlet i Norge.

Omkring 150 hester som er 4 år eller eldre blir stilt på offentlige utstillinger hvert år og omtrent det samme antall blir bedømt på unghestutstillinger. Interessen for å vise islandshester er stigende og det synes å være en stor kompetanse blant norske avlere. Høyt kårede hingster fra andre land blir leid inn til Norge og mange tar også hoppene sine til utlandet for å kunne bruke den hingsten de mener passer best.
250 og 300 føll blir registrert årlig i den norske stamboka.

Norsk Islandshestforening
I 1970 ble Norsk Islandshestforening (NIHF) startet med Gertrud Röhne som første formann.
Fra en liten skare av islandshestentusiaster i 1970-åra har foreningen vokst til en av de største raseforeningene i Norge. I de første årene bestod foreningen av individuelle medlemmer, men i 1985 ble foreningen omorganisert og fra den gang er medlemmene tilknyttet via de lokale klubbene. NIHF består nå av 36 lokalforeninger spredt over hele landet. Klubbrepresentanter i forhold til medlemstall har stemmerett på årsmøtet. Årsmøtet i NIHF velger medlemmene til styret og til 5 viktige utvalg som tar seg av avl, sport, utdanning, dommere og breddeidrett.
Norsk Islandshestforening har et eget medlemsblad, Islandshest Forum, som kommer ut 5 ganger i året, hvorav ett nummer har avl som hovedtema.
Styret i NIHF koordinerer samarbeidet mellom de lokale klubbene og har et overordnet ansvar for Norgesmesterskapet og de offisielle avlsutstillingene.
Utvalgene står for, eller koordinerer, utallige kurs, seminarer og fagmøter i løpet av året.
NIHF utdanner rideinstruktører og sportsdommere på nasjonalt nivå. I samarbeid med den internasjonale foreningen utdannes og sertifiseres avls- og sports-dommere på internasjonalt nivå.
Treningssamlingene, ridekursene og turene i regi av lokalforeningene er ganske enkelt utallige og legger kanskje det aller viktigste grunnlaget for en landsforening i vekst og trivsel.

Pinsestevnet
En gang i året samles hundrevis av islandshester og deres eiere fra hele landet til et gigantisk ”Pinsestevne”. Pinsestevnet har blitt arrangert uten avbrudd siden tidlig i 1970-årene og, med få unntak, på Dyrskúplassen i Seljord. I begynnelsen var det først og fremst rideundervisning, så fulgte mange år med undervisning og konkurranser på samme stevne og i våre dager er ”Pinsa” viet konkurranser for store og små. Det er uten sammenligning det største islandshestarrangementet i Norge og en må være tidlig ute med påmelding hvis en skal komme på banen der. Pinsestevnet er fullt og helt gjennomført ved hjelp av dugnad fra alle lokalforeningene. Det er få eller ingen som reiser hjem fra Pinsestevnet uten å ha fått nye venner i løpet av helga.

Internasjonalt samarbeid
Den internasjonale foreningen, FEIF, ble stiftet i 1969 og Norge ble medlem i 1972.
FEIF, som i dag organiserer alle aktive landsforeninger i Europa, Canada og USA, 18 land til sammen, koordinerer alt samarbeid når det gjelder avl, konkurranser, ungdomsarbeid og utdanning. FEIF står for en internasjonal klassifisering av rideinstruktører. FEIF utdanner og klassifiserer både sports- og avls-dommere og sørger for etterutdanning og kvalitetssikring av dommerlisensene. FEIF arrangerer hvert annet år Verdensmesterskapet (tidligere Europamesterskapet) og Norge har deltatt med lag siden 1975. NIHF har vært arrangør av EM/VM to ganger; i Larvik i 1981 og i Seljord i 1997.
Det internasjonale samarbeidet er også aktivt innen Norden. Nordisk Mesterskap arrangeres annet hvert år, alternativt med VM, og har siden det første stevnet i Danmark i 1976, gått på omgang mellom Danmark, Norge, Sverige og Finland. Medlemmene av Norsk Islandshestforening har i alle år hatt fremtredende posisjoner i det internasjonale samarbeidet, med medlemmer i viktige fagkomiteer og i styret i FEIF.

Sportslige prestasjoner
Som nevnt over har ekvipasjer fra Norge deltatt i de store internasjonale mesterskapene fra og med 1975. 4 ryttere, Mette Johnson, Kari og Roald Nilsen og Per Kolnes reiste for egne midler med sine hester helt til Semriach i Østerrike. Den gang kom ingen hjem med medaljer, men på senere EM, VM og Nordiske mesterskaper har det vært mange finaleplasser og etter hvert også mange medaljer.
Den første norske VM-medalje ble tatt hjem til Norge i 1979 av Heidi Nilsen med 3 plass i terrengritt. To år etter, på hjemmebane i Larvik, tok Unn Kroghen sølv i både tølt og 4-gang, og Nils Sonne Andersen tok gull i terrengritt.
Det gikk mange år med mange gode plasseringer før det norske laget gikk helt til topps i de prestisjetunge øvelsene, men så kom Stian Pedersen og Jarl fra Miðkriki og sopte med seg sammenlagt-gull på VM i 2003, sammenlagt-gull på VM i 2005 og gull i både tølt og 4-gang på VM i 2007.
Det er en enorm interesse for konkurranseridning og når Norge sender sitt landslag til stevner er det et lag av veltrente hester, velutdannede ryttere og engasjerte ledere.

Tur og familiehesten
Nå er mye sagt om høyt bedømte avlshester og konkurransehester med gode prestasjoner, men minst like viktig er islandshesten i sin rolle som turkamerat og familiehest. Langt de fleste av Norges rundt 6000 islandshester er i denne kategorien. Familiehesten har gode grunngangarter og en behagelig tølt, den er godlynt og lett håndterlig. Den gode familiehesten går villig fram med den voksne, erfarne rytter og er varsomt forsiktig med familiens yngste. Den virkelig gode turhesten kjennetegnes av god vilje og en behagelig tølt, den er også sterk, uredd og utholdende.
Mange islandshester har en rolle som kombinerer alle bruksområdene, den gode familie og turhest kan også gjøre det bra i konkurranser og få fine avkom.
Hundrevis av ”islandshestfamilier” i Norge har begynt med en hest og endt opp med mange, kanskje en til hver i familien. Mange sønner og døtre fra disse familiene er med i gruppen av foreningens ambisiøse avlere og ryttere i dag.

Islandshesten i næring
Noen av de mange islandshestene i Norge er en del av næringsvirksomhet ved at de brukes i organisert turridning, rideskoler og ikke minst i terapiridning. Hestenæringen er i stadig vekst og den nøysomme og fot-sikre islandshesten har vist seg godt egnet til å bære nybegynnere og viderekommende til skogs eller til fjells på ukelange turer. Noen større rideskoler med islandshester finnes, men ikke minst er det mange ”små hestesentre” som tilbyr ridning i små grupper. I sommermånedene og skoleferiene er mange islandshester ”på jobb” på de mange rideleirene som tilbys til barn og ungdom.
Sist men ikke minst er islandshesten med sin størrelse, sin tølt og sitt rolige gemytt, en ypperlig terapihest. Flere islandshest-staller har faste oppdrag for både fysisk og psykisk handikappede. Mange lokal-klubber har terapiridning med dugnadsinnsats fra medlemmene på programmet.

Hvorfor ble Islandshesten valgt?
En oppsummering av islandshestens spesielle fortrinn kan være: en utrolig ridehestvilje, to ekstra gangarter som er utfordrende og morsomme å ri, kan gå i en flott og imponerende holdning i tølt i flere tempi eller løpe fram i flygende pass, den har godt gemytt og er grei å håndtere, den er ”intelligent” og uredd, den er nøysom og med sin tykke vinterpels tåler den også godt kulde, vær og vind. Den lever lenge og kan være fullgod ride- eller avlshest til langt over 20 år.
Norsk Islandshestforening med sine lokalklubber kan tilby et godt klubb- og konkurranse-miljø og et mangfoldig kursprogram med muligheter for videreutvikling.
På grunn av dette og til tross for sin lille størrelse og ofte høye pris, er islandshesten for mange det selvfølgelige førstevalget.